Marit og Kristian sin reiseblogg: Mui Ne

Etter at me tideligare på dagen hadde vandret langs stronda på leit etter den dyraste og finaste restauranten, gjekk me inn i ein lobby som utan overdrivelse fint kunne vært brukt som innspillingslokale til avslutningsscenen på ein James Bond-film. Klokka var 7 på kvelden og sola hadde akkurat skint sine siste stråler. Det var noeyaktig 27 timar sidan me for fyrste gong hadde satt våre fyrste skritt på Mui Ne sin jord. Bussturen som hadde tatt 17 timer var ingenting for to slitne backpackere som snart kunne krysse seg ferdig med heile kysten av Vietnam. Me hadde først tatt nattbussen frå Hoi An til Nha Trang før me pressa oss inn på den fyrste bussen vidare til Mui Ne. Utanom at Marit måtte sittje på golvet var me svært nøgde med å kunne koma oss til Mui Ne same dagen.

Her er Marit sin plassering i bussen frå Nha Trang til Mui Ne

Det var først og fremst dei raude sandynene som lokka oss hit, tanken på å lata som at me var i Sahara når me eigentlig var på soerkysten av Vietnam. For min del var det mest for å få eit bilete av meg sjølv vandrande uttørka langs haugar av uendelige mengder raud sand i steikande motsol. Noko som viste seg å ikkje bli like fint i røynda som i fantasien min - ikkje at eg hadde forestilt meg at det skulle bli vilt fint altså. Bare litt. Uansett. Her satt me. Med klede som var skreddersydd til å passe oss heilt til den minste detalj. Marit hadde på seg sin nye kjole, mens eg brukte mine skreddersydde sko og ei ny skjorte. I bakgrunnen av Bruno Mars fløytestemme kunne me høyra bølgjene slå mot stronda nedanfor oss.

Har aldri sett så mange fiskebåtar på ein plass før!

Vilt kult med raud sand

Visste ikkje heilt om eg skulle posta dette bilete, og veit heller ikkje kvifor eg gjorde det

Menyen var full av merkelige rettar. Steikt hummer i champagne og spagetthi alla vodka. Eg fann mine egne favoritter og valde til slutt pasta pesto. Marit valde rump steak med potetstappe, laukringar, sopp, peppersaus og forskjellige grønnsaker. Eg kjende at baken hadde godt av dei mjuke stolane me hadde blitt presentert for i det me kom inn i restauranten. Nesten heile dagen hadde nemlig gått med på å sitje på eit hardt motorsykkelsete og kjøyrd rundt forbi overalt. Å leiga seg ein motorsykkel og kjøyra rundt har foresten vist seg å vera ein ypperlig måte å utforska ein ny stad på. Det er billig og du kan kjøyra kor du vil. Me fekk oppleve dei raude sandynene, fonne ut at Mui Ne er ein fiskerlandsby og at den lange kystlinja med strender, saman med masse vind, viste gode forhold for dei som driv med kitesurfing og liknande. Både Marit og eg var frista til å melda oss på eit kurs i kitesurfing, men etter litt vurdering fann me ut at det var betre å venta til me hadde litt meir tid. Middagen kom på bordet og me tok til å eta. Me hadde allereie medan me var i Hanoi fonne ut at me hadde beregna for dårlig tid i Vietnam og Kambodsja. Me visste me skulle reise frå Bangkok til Myanmar den 20. Februar, og at me måtte vera i Bangkok til den 17. for å søkje om visum. Det førte til at me hadde femten dagar på å koma oss frå Hanoi til Bangkok. Me satt opp ei reiserute og fann ut at me ville bruke 10 dagar på Vietnam og 5 på Kambodsja. Det var det som var grunnen til at opphaldet i Mui Ne bare kunne vara 3 dagar og at me måtte hoppe over Nha Trang. Etter at middagen var fortært gjekk me bort til ei av restaurantens sofagrupper og bestilte kvar vår brooklynshake.

Eit stykke lengre vekke frå dei raude sanddynene var dei kvite sanddynene som skulle vera endå meir spesielle. Me fann dei ikkje, dette var det nærmaste me kom

Fiskarar gjer seg klar til dagens dyst